-Moren min forteller at det var umulig å gå tur med meg. Jeg stoppet etter fem meter, kunne sitte i mange timer og stirre på en maursti, eller en fastfrosset mynt i isen. De lurte jo p
å om jeg var autist.
Helga Flatlands mørke hår, smale lepper og dype røst gir henne en fremtoning hun selv er blitt overrasket over når hun har sett seg selv utenfra, og sett hvor alvorlig eller streng hun ser ut.
– Evnen til fordypning ble problematisert i ungdomsårene. Men i voksen alder har jeg jo skjønt at det er nettopp dette som gjør at jeg klarer å skrive.
Glasurgenerasjonen. Helga Flatland fra Flatdal i Telemark ikk et lass av priser for debutromanen «Reis hvis du må. Bli hvis du kan» i 2010, første bok i trilogien om guttene som drar til Afghanistan. Snart settes romanene opp på Nationaltheatret. Forrige helg mot- tok hun Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap.
Helga Flatland er såvidt passert 30 og blir omtalt som en av Norges viktigste nye forfattere, hyllet for sin evne til å beskrive komplekse karakterers indre liv. Den nye romanen, «Vingebelastning», om 30 år gamle Andreas som går gjennom en livskrise og får en psykisk diagnose, kaller Flatland et portrett av den såkalte glasurgenerasjonen, en ulykkelig, rastløs samling mennesker rundt de 30. De er blitt fortalt at de har alle forutsetninger for å være lykkelige, men klarer ikke å være det, de skulle bli «noe med media», men opplever den store skuffelsen på den andre siden av karrierejaget.
– Jeg er opptatt av hvordan vi ofte sykeliggjør helt normale reaksjoner på vanskeligheter ved det å være menneske. Da jeg gikk på ungdomsskolen sa læreren vår til oss at vi kunne bli akkurat hva vi ville, at det ikke fantes noen grenser for hva vi kan oppnå.Men det er jo bare tull.Grensene finnes jo der,inne i oss selv, i familien vår, i strukturene rundt oss, og tidvis er det selvsagt vondt å oppdage begrensningene.
Hun understreker at folk med alvorlige psykiske lidelser selvfølgelig må få hjelp. Flatland er ikke motstander av psykiatrien.
– Jeg tror bare at mange i vår generasjon opplever at livet ikke blir det de hadde forestilt seg, at selv om alt ligger til rette for det kommer ikke den store lykkefølelsen vi blir forespeilet. Og så leter man etter noe eller noen å skylde på, finner feil i barndommen og skylder på foreldrene sine eller samfunnet. Og kanskje er det også en stor misforståelse at vi må være så lykkelige hele tiden. Forutsetningen for lykke er vel dessuten også en dobbelthet, som i de fleste andre deler av livet. Man trenger motsetningene og ytterpunktene. Og at det er rom for dem uten at de sykeliggjøres.
– Det virker i hvert fall som du har funnet din kilde til lykke i skrivingen?
Hun ler.
– Jeg, nei. Jeg har egentlig i likhet med Andreas valgt et yrke jeg på mange måter ikke passer til.
– Hvorfor?
– Jeg trives ganske dårlig med så lite ytre struktur, og er dårlig på selvdisiplin. Jeg utsetter ofte skrivingen så lenge jeg kan, helt til jeg er nødt til å jobbe som en gal for å bli ferdig. Jeg er i utgangspunktet ganske rastløs, og så løse rammer skaper nok en større uro. Samtidig er det skrivingen som kanskje gir de største oppturene.
AKP-foreldre. Skulle skrivingen og livet på Kampen i Oslo gå skeis, kan Helga Flatland alltids overta familiegården i Flatdal. Kanskje flytter hun hjem til Telemark en dag, men det føles fjernt akkurat nå. Hun er sterkt knyttet til bygda og foreldrene.
– Jeg kaller fortsatt Flatdal for hjem, og bygda er en veldig stor del av min identitet. Familien min er de nærmeste jeg har, sier hun.Faren er bonde og står på fylkeslisten til partiet Rødt, moren er lege. Begge er gamle AKP-ml-ere. Mye av materialet til den nye boken har Flatland diskutert med moren. Som de fleste av dagens 30-åringer har heller ikke Helga hatt noe foreldreopprør.
– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort for å gjøre opprør mot foreldrene mine, de har alltid oppmuntret meg til å finne ut hva jeg mener og stå for det.Vi har diskutert veldig mye hjemme hos oss.
Hun humrer.
– Det tok lang tid før jeg skjønte den sosiale verdien av å ikke alltid prøve å vinne alle diskusjoner. Folk ser nok på meg som veldig streng. En gang så jeg et bilde av meg selv fra videregående, i en situasjon der jeg egentlig følte meg ganske glad. Jeg ikk helt sjokk av hvor alvorlig jeg så ut.
Ikke at Helga Flatland har problemer med å få seg venner. Hun er bare ambivalent til å være for mye sammen med dem i flokk.
– Jeg skulle mange ganger ønske at jeg var mer sosial, for det er jo en viss ensomhet i å være så sky og privat som jeg er. Men i voksen alder har jeg slått meg mer til ro med det.
kvitrine 