Skogens ro

Markus Torgeby (39) var en av Sveriges mest talentfulle løpere da han flyttet ut i en gapahuk i skogen. Fire år senere hadde naturen lært ham å ikke lenger løpe fra seg selv.

Les profilen med Markus i D2 her:

 

Advertisements
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Eureka!

Les om hvordan Petter Stordalen, Odd Reitan og andre toppledere får de gode ideene. «Lyspæreøyeblikkene» var coversak i DN Lørdag 11. september.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Generasjonsstemmen

-Kanskje er det en stor misforståelse at vi må være lykkelige hele tiden. Forfatter Helga Flatland (31) tar et oppgjør med diagnosesamfunnet.

-Moren min forteller at det var umulig å gå tur med meg. Jeg stoppet etter fem meter, kunne sitte i mange timer og stirre på en maursti, eller en fastfrosset mynt i isen. De lurte jo pflatlandå om jeg var autist.

Helga Flatlands mørke hår, smale lepper og dype røst gir henne en fremtoning hun selv er blitt overrasket over når hun har sett seg selv utenfra, og sett hvor alvorlig eller streng hun ser ut.

– Evnen til fordypning ble problematisert i ungdomsårene. Men i voksen alder har jeg jo skjønt at det er nettopp dette som gjør at jeg klarer å skrive.

Glasurgenerasjonen. Helga Flatland fra Flatdal i Telemark ikk et lass av priser for debutromanen «Reis hvis du må. Bli hvis du kan» i 2010, første bok i trilogien om guttene som drar til Afghanistan. Snart settes romanene opp på Nationaltheatret. Forrige helg mot- tok hun Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap.

Helga Flatland er såvidt passert 30 og blir omtalt som en av Norges viktigste nye forfattere, hyllet for sin evne til å beskrive komplekse karakterers indre liv. Den nye romanen, «Vingebelastning», om 30 år gamle Andreas som går gjennom en livskrise og får en psykisk diagnose, kaller Flatland et portrett av den såkalte glasurgenerasjonen, en ulykkelig, rastløs samling mennesker rundt de 30. De er blitt fortalt at de har alle forutsetninger for å være lykkelige, men klarer ikke å være det, de skulle bli «noe med media», men opplever den store skuffelsen på den andre siden av karrierejaget.

– Jeg er opptatt av hvordan vi ofte sykeliggjør helt normale reaksjoner på vanskeligheter ved det å være menneske. Da jeg gikk på ungdomsskolen sa læreren vår til oss at vi kunne bli akkurat hva vi ville, at det ikke fantes noen grenser for hva vi kan oppnå.Men det er jo bare tull.Grensene finnes jo der,inne i oss selv, i familien vår, i strukturene rundt oss, og tidvis er det selvsagt vondt å oppdage begrensningene.

Hun understreker at folk med alvorlige psykiske lidelser selvfølgelig må få hjelp. Flatland er ikke motstander av psykiatrien.

– Jeg tror bare at mange i vår generasjon opplever at livet ikke blir det de hadde forestilt seg, at selv om alt ligger til rette for det kommer ikke den store lykkefølelsen vi blir forespeilet. Og så leter man etter noe eller noen å skylde på, finner feil i barndommen og skylder på foreldrene sine eller samfunnet. Og kanskje er det også en stor misforståelse at vi må være så lykkelige hele tiden. Forutsetningen for lykke er vel dessuten også en dobbelthet, som i de fleste andre deler av livet. Man trenger motsetningene og ytterpunktene. Og at det er rom for dem uten at de sykeliggjøres.

– Det virker i hvert fall som du har funnet din kilde til lykke i skrivingen?

Hun ler.
– Jeg, nei. Jeg har egentlig i likhet med Andreas valgt et yrke jeg på mange måter ikke passer til.
– Hvorfor?
– Jeg trives ganske dårlig med så lite ytre struktur, og er dårlig på selvdisiplin. Jeg utsetter ofte skrivingen så lenge jeg kan, helt til jeg er nødt til å jobbe som en gal for å bli ferdig. Jeg er i utgangspunktet ganske rastløs, og så løse rammer skaper nok en større uro. Samtidig er det skrivingen som kanskje gir de største oppturene.

AKP-foreldre. Skulle skrivingen og livet på Kampen i Oslo gå skeis, kan Helga Flatland alltids overta familiegården i Flatdal. Kanskje flytter hun hjem til Telemark en dag, men det føles fjernt akkurat nå. Hun er sterkt knyttet til bygda og foreldrene.

– Jeg kaller fortsatt Flatdal for hjem, og bygda er en veldig stor del av min identitet. Familien min er de nærmeste jeg har, sier hun.Faren er bonde og står på fylkeslisten til partiet Rødt, moren er lege. Begge er gamle AKP-ml-ere. Mye av materialet til den nye boken har Flatland diskutert med moren. Som de fleste av dagens 30-åringer har heller ikke Helga hatt noe foreldreopprør.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort for å gjøre opprør mot foreldrene mine, de har alltid oppmuntret meg til å finne ut hva jeg mener og stå for det.Vi har diskutert veldig mye hjemme hos oss.

Hun humrer.
– Det tok lang tid før jeg skjønte den sosiale verdien av å ikke alltid prøve å vinne alle diskusjoner. Folk ser nok på meg som veldig streng. En gang så jeg et bilde av meg selv fra videregående, i en situasjon der jeg egentlig følte meg ganske glad. Jeg ikk helt sjokk av hvor alvorlig jeg så ut.

Ikke at Helga Flatland har problemer med å få seg venner. Hun er bare ambivalent til å være for mye sammen med dem i flokk.

– Jeg skulle mange ganger ønske at jeg var mer sosial, for det er jo en viss ensomhet i å være så sky og privat som jeg er. Men i voksen alder har jeg slått meg mer til ro med det.

Overlevelsesstrategi. Da hun var 15 år gammel flyttet hun hjemmefra for å bo på hybel og gå dramalinjen i Skien. I ettertid er hun og foreldrene enige om at hun var altfor ung. Og selv om hun bedyrer at den nye romanen ikke handler om henne, er det noen åpenbare paralleller: En ung, følsom og begavet sjel, som flytter hjemmefra før hun er klar og ender opp med et studievalg hun ikke passer til, mest fordi storesøsteren har gått i forveien. Helga bor på hybel med to venninner, bruker opp pengene,skulker skolen og spiser dårlig mat.

– Det var fritt og spennende i starten. Men jeg var urolig og kjedet meg, og som mange andre hadde jeg det ikke spesielt bra i tenårene, det var mye som føltes feil.

Hun ble etter hvert utredet av en psykolog.
– Jeg har ikke så lyst å si så mye mer om det.Men det ble med den utredningen.

Hun vrir seg litt på stolen.

– Jeg skjønner at du leter etter sammenhenger. Men hvis jeg snakker mer om det er jeg redd diskusjonen dreier over på hva slags terapi jeg selv burde fått.At jeg ikke ville skrevet denne boken om jeg hadde hatt en bedre psykolog, og det tror jeg ikke. Min tilnærming er ikke personlig. Jeg vet ikke om det er en god idé at vi sender nærmest en hel generasjon unge voksne til psykolog for at de skal kjenne etter hvordan de har det hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke tror at smerten er reell eller at jeg ikke mener at folk som trenger det bør få hjelp, men jeg er usikker på formen og på hva som faktisk hjelper.

– Jeg har i hvert fall hatt veldig stort utbytte av å prøve å slutte å kjenne etter,og heller gjøre ting. Rette fokuset andre steder, utover. Det høres kanskje arrogant ut, men det egentlig mer en overlevelsesstrategi.

Hun smiler skjevt.
– Kjenner man etter, vil man alltid ha vondt et sted, men det er ikke sikkert at det alltid er
så farlig eller at det absolutt må gjøres noe med hele tiden.

▶ Alder: 31
▶ Bakgrunn: Bachelor­grad i nordisk fra Universitetet i Oslo. Tekstforfatter fra Westerdals. Tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen «Bli hvis du kan. Reis hvis du må».

▶ Aktuell: Gir ut to nye bøker i år: «Vinge­belastning» og barneboken «Eline får besøk».

(Først publisert i DN magasinet lørdag 29. august)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Musikkhaterne

Foto: Fartein Rudjord/DN

Foto: Fartein Rudjord/DN

-Det er som å si at man ikke liker små barn eller dyr, sier tenketankleder Cathrine Sandnes. Hun er en av de 5 prosentene av oss som ikke liker musikk.

Les coversaken fra DN Magasinet lørdag 8. august.

http://www.dn.no/magasinet/2015/08/07/2137/Musikk/de-ulydige

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Ferieperfeksjonistene

Det holder ikke lenger med en tur på hytta. Nå bruker hver nordmann i gjennomsnitt 17.000 kroner på å ha sommerferie. Mens alle andre hadde ferie, koste jeg meg med å skrive saken om den slitsomme ferien for DN Magasinet.

http://www.dn.no/magasinet/2015/07/17/2122/Livet/kravstor-ferie

sæterbakk

(Slitsomt å pakke, sant? Det synes ihvertfall Inger Johanne Sæterbakk)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Dypdykk i ao

Hvorfor blir noen mennesker helt satt ut av spill når de har vondt et sted, mens andre ser ut til å skjerpe konsentrasjonen? Og visste du at måten vi forholder oss til smerte kan endre hvor vondt vi har det?

Smertesak fra Klassekampens fredagsbilag, 29. mai (lenke til pdf)

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Frihet i en liten pille

Hvem fant opp p-pillen? Århundrets kanskje viktigste oppdagelse ble gjort av en radikal sykepleier i samarbeid med en «gal» professor.

Her er saken fra lørdagens DN:

http://www.dn.no/magasinet/2015/04/10/2138/Bker/frihet-i-en-liten-pille

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar